Edde så sabla nøye med språg da?

 «Hva er det?» sa jeg mens jeg pekte på en underlig frukt. Først begynte de å le, før det fosset ut med ord som sikkert beskrev alt om bruksområde og opprinnelse om denne frukten. Jeg hadde håpet på et svar bestående av ett ord, men dette håpet ble brutalt slaktet. Etter jeg hadde takket pent for meg og forlatt stedet hadde jeg fortsatt ingen anelse om hva denne frukten het. Navnet på frukten hadde blitt elegant blandet inn i alle de andre ordene som var helt «Nepali» for meg. Hvert eneste av de mange ordene de sa kunne vært navnet på frukten. 

Jeg er mandalitt og er en del av familien Hinderaker. For øyeblikket går jeg på fagskolen «Hald internasjonale senter» som er en del av Strømmestiftelsen sitt utvekslingsprogram «Act Now». Jeg har derfor fått muligheten til å reise til Nepal. Nepal ligger midt mellom de to mest befolkede landene kalt Kina og India. For ikke lenge siden ankom jeg Kathmandu i Nepal hvor jeg skal tilbringe 6-7 uker. Etter oppholdet her i Kathmandu går turen videre til Rolpa som er et distrikt vest i Nepal. Her i Kathmandu går det meste av tiden til å lære språk og å delta på de mange dagene med festivalfeiring.  

Ett av de mange spennende aspektene med å reise til Nepal er at det offisielle språket her er «Nepali». Nepali er ikke et veldig utbredt språk, selv om det har mange flere millioner brukere enn norsk. Hovedsakelig brukes det i Nepal og noen få steder i India.  Før avreisen til Nepal kunne jeg svært lite «Nepali». Jeg hadde pugget noen fraser, og var egentlig ganske fornøyd ned det. Disse frasene var helt ubrukelige fant jeg fort ut av, grunnet at jeg ikke kunne forstå svarene. Folk snakket raskt og svarene var svært utfyllende som førte til at jeg ble stående der som et spørsmålstegn.  Kommunikasjonen ble derfor svært begrenset.

Nå har jeg begynt på språkkurs, men jeg er fortsatt langt unna å kunne snakke med mennesker på en god måte. Jeg kan beskrive enkle objekter, fortelle navnet mitt og spørre noen overfladiske uinteressante spørsmål. Selv om jeg kan si og lage enkle setninger på bare få minutter, er andelen jeg forstår desto mindre. Dette er samme grunnen som i forrige eksempel. Rask tale med mange nye ord og på toppen av det hele er det sikkert litt dialekter inni der. Da blir det utfordrende å forstå. Folk må vel tenke at det er umåtelig kjedelig å snakke med en så tankeløs person. «Det kan vel umulig gjemme seg noen interessant i han der…», «Stakkar gutten… han har ikke en gang lært å snakke.» eller «Vi må være greie med han for han kan jo ingen ting» tenker de kanskje. For dem virker jeg vel rett og slett dum.

Bak fasaden de ser gjemmer det seg en person som har masse på hjertet. Jeg vil vite om deres historie og religiøse tro. Jeg vil vite om Nepals historie. Jeg vil høre dem snakke om nasjonens mørke og lyse sider. Jeg vil utfordre dem med filosofiske spørsmål. I stedet kommer det ut av meg «Hei, hva heter du?», «Jeg heter Oskar» og «Der er det en blå buss». Språkbarrieren er enorm og skaper et feil bilde av hvem jeg er. Hvorfor vil noen prøve å snakke med meg hvis jeg ikke kan språket? Hvordan kan noen bli kjent med meg hvis de ikke vil snakke med meg? Hvordan kan noen stole på meg når de ikke kjenner meg? Hvordan kan jeg få venner hvis ingen stoler på meg? Språk er fundamentet for alle relasjoner.

Det skal sannelig ikke være lett å bli kjent med folk når man verken kan språket eller kulturen i landet. Fra denne erfaringen er det nesten umulig å ikke la tankene gå til innvandrere. Hvor ufattelig utfordrerne det er å bli kjent med andre mennesker når du ikke kan snakke språket du er komfortabel med. På denne tanken vil jeg avslutte og utfordre til videre refleksjon.