Advent i Rolpa, avvent på Sri Lanka and sjuk hus tur i Okhaldhunga

Siden forrige oppdatering her på bloggen vi i team Rolpa feiret advent, jul og romjul i Rolpa, Nepal og fyttirakkern som tiden flyr! Etter en litt annerledes julefeiring dro vi tredje juledag til Kathmandu, for så å ture videre til Colombo, Sri Lanka. Der skulle vi ha infield med resten av elevene i Nepal og Hong Kong, sammen med lærerne fra Hald. På grunn av visum måtte vi dra litt tidligere, så vi fikk nyttårsaften og tre dager på Sri Lanka før lærerne fra Hald ankom. Etter en mye forsinket flytur, med en god dose venting i både Kathmandu, Dehli og Colombo ankom vi huset vi skulle bo i tidlig siste dagen i tiåret 2010. Vi feiret nyttår sammen med resten av gjengen fra Hald, og starten like så godt nyåret med en fjelltur (Adams Peak, om noen skulle være lokalkjente). Det ble en storslagen tur og vi var så heldige at vi fikk se solen stå opp samtidig som vi gikk opp de siste trappetrinnene til toppen av fjellet. Det ble en time med litt billedtakning, måping og beundring før vi rolig tuslet ned og dro tilbake til Negombo. De neste syv dagene på Sri Lanka ble brukt til en del gruppediskusjoner, morgenyoga på stranda, samtaler med lærerne, en del bading, planlegging av tiden videre i Nepal, ganske mye smaksatt melk og ellers en hyggelig tid i et lite avbrekk fra hverdagen i Nepal.

Dagen etter vi kom tilbake til Kathmandu dro vi sammen med Jane, Andrea, Christine og Nora til Okhaldhunga, for å se på SAHAS Nepal sine prosjekter der. Og jaggu fikk vi ikke gjort nettopp det. Bilturen dit var en opplevelse i seg selv. Vi kjørte på veier som var helt nye (i varierende grad hvor godt de var laget), og fikk en åtte timers panorama-tur med fjell på fjell, strålende sol og en utsikt vi aldri har sett maken til. WOW. Vel fremme i Okhaldhunga, tok vi en todagers utflukt til en landsby, en tretimers gåtur unna. Digresjon: På turen dit møtte vi en mann som bodde på en liten gård, midt mellom der vi kom fra og dit vi skulle, med noe som så ut som ingen kontakt med omverdenen. Han var, og er fortsatt, den personen vi har møtt som har snakket best engelsk i Nepal, av alle. En spesiell opplevelse å møte han akkurat her. Vi trasket videre, og en drøy time senere var vi fremme i landsbyen.  Der så vi på prosjektet til SAHAS og snakket med de lokale om deres tanker rundt hjelpen de hadde fått. De fortalte både at den direkte hjelpen hadde vært stor (her i form av jordbruksundervisning), men minst like stor var de indirekte konsekvensene av hjelpen. På de syv årene SAHAS har arbeidet her kunne lokalbefolkningen melde om at alkoholmissbruket hadde gått tydelig ned, flere barn dro på skolen, foreldrene så verdien av et variert kosthold, bare for å nevne noen av tingene som ble trukket frem. Absolutt en spennende og lærerik tur. Dagen etter dro vi til Okhaldhunga sykehus, state of the art i Nepal, for å se på og høre om sykehuset. Vi fikk en rundtur av en sykepleier som jobber på sykehuset, og møtte med direktøren for sykehuset, spennende å få deres syn på både bistand og sykehusarbeid. Sånn helt i forbifarten ble det nevnt at to norske legestudenter var på sykehuset akkurat den dagen, så vi hilste på dem og holdt kontakten ut oppholdet i Okhaldhunga. Den neste (og siste) dagen dro vi til en Sherpa-hytte, bare et times kjøretur unna byen, for å se Mt. Everest. Vi hadde været med oss, og fikk sett helt til verdens høysete punkt. Det var kult.

Vel tilbake i Kathmandu dro vi videre, hjem til Rolpa. Og her sitter vi nå. Klare som egg for å fortsette der vi slapp i slutten av desember, gjennomføre planene lagt på infield og bidra med alt vi kan de siste tre månedene av oppholdet. Vi gleder oss!

Edde så sabla nøye med språg da?

 «Hva er det?» sa jeg mens jeg pekte på en underlig frukt. Først begynte de å le, før det fosset ut med ord som sikkert beskrev alt om bruksområde og opprinnelse om denne frukten. Jeg hadde håpet på et svar bestående av ett ord, men dette håpet ble brutalt slaktet. Etter jeg hadde takket pent for meg og forlatt stedet hadde jeg fortsatt ingen anelse om hva denne frukten het. Navnet på frukten hadde blitt elegant blandet inn i alle de andre ordene som var helt «Nepali» for meg. Hvert eneste av de mange ordene de sa kunne vært navnet på frukten. 

Jeg er mandalitt og er en del av familien Hinderaker. For øyeblikket går jeg på fagskolen «Hald internasjonale senter» som er en del av Strømmestiftelsen sitt utvekslingsprogram «Act Now». Jeg har derfor fått muligheten til å reise til Nepal. Nepal ligger midt mellom de to mest befolkede landene kalt Kina og India. For ikke lenge siden ankom jeg Kathmandu i Nepal hvor jeg skal tilbringe 6-7 uker. Etter oppholdet her i Kathmandu går turen videre til Rolpa som er et distrikt vest i Nepal. Her i Kathmandu går det meste av tiden til å lære språk og å delta på de mange dagene med festivalfeiring.  

Ett av de mange spennende aspektene med å reise til Nepal er at det offisielle språket her er «Nepali». Nepali er ikke et veldig utbredt språk, selv om det har mange flere millioner brukere enn norsk. Hovedsakelig brukes det i Nepal og noen få steder i India.  Før avreisen til Nepal kunne jeg svært lite «Nepali». Jeg hadde pugget noen fraser, og var egentlig ganske fornøyd ned det. Disse frasene var helt ubrukelige fant jeg fort ut av, grunnet at jeg ikke kunne forstå svarene. Folk snakket raskt og svarene var svært utfyllende som førte til at jeg ble stående der som et spørsmålstegn.  Kommunikasjonen ble derfor svært begrenset.

Nå har jeg begynt på språkkurs, men jeg er fortsatt langt unna å kunne snakke med mennesker på en god måte. Jeg kan beskrive enkle objekter, fortelle navnet mitt og spørre noen overfladiske uinteressante spørsmål. Selv om jeg kan si og lage enkle setninger på bare få minutter, er andelen jeg forstår desto mindre. Dette er samme grunnen som i forrige eksempel. Rask tale med mange nye ord og på toppen av det hele er det sikkert litt dialekter inni der. Da blir det utfordrende å forstå. Folk må vel tenke at det er umåtelig kjedelig å snakke med en så tankeløs person. «Det kan vel umulig gjemme seg noen interessant i han der…», «Stakkar gutten… han har ikke en gang lært å snakke.» eller «Vi må være greie med han for han kan jo ingen ting» tenker de kanskje. For dem virker jeg vel rett og slett dum.

Bak fasaden de ser gjemmer det seg en person som har masse på hjertet. Jeg vil vite om deres historie og religiøse tro. Jeg vil vite om Nepals historie. Jeg vil høre dem snakke om nasjonens mørke og lyse sider. Jeg vil utfordre dem med filosofiske spørsmål. I stedet kommer det ut av meg «Hei, hva heter du?», «Jeg heter Oskar» og «Der er det en blå buss». Språkbarrieren er enorm og skaper et feil bilde av hvem jeg er. Hvorfor vil noen prøve å snakke med meg hvis jeg ikke kan språket? Hvordan kan noen bli kjent med meg hvis de ikke vil snakke med meg? Hvordan kan noen stole på meg når de ikke kjenner meg? Hvordan kan jeg få venner hvis ingen stoler på meg? Språk er fundamentet for alle relasjoner.

Det skal sannelig ikke være lett å bli kjent med folk når man verken kan språket eller kulturen i landet. Fra denne erfaringen er det nesten umulig å ikke la tankene gå til innvandrere. Hvor ufattelig utfordrerne det er å bli kjent med andre mennesker når du ikke kan snakke språket du er komfortabel med. På denne tanken vil jeg avslutte og utfordre til videre refleksjon.            

Starten på eventyret i rolpa

Vi har, som vi nevnte i forrige post, ankommet Rolpa. Vi bor i en landsby som kalles "Sulichaur". Dette er en sjarmerende by som ligger i en fjellside. Vi bor på kontoret med andre som jobber for SAHAS Nepal og trives godt her. Rolpa viste seg å være kaldere enn vi hadde trodd, og vannet i dusjen er ikke stort varmere. Til nå har vi knapt sett en eneste sky, så på dagen er temperaturen ganske "OK+". Stadig tar vi turen oppover mot en annen landsby som heter Tewang. Tewang er en fantastisk by som ligger pent plassert på toppen av et fjell slik at man kan se Himalaya hver eneste dag. Opp hit er det ikke stort mer enn 3 timer å gå til fots. Det at turen er bare oppover i ca 90° helling gjør turen noe mer utfordrende. I denne landsbyen jobber SAHAS Nepal med både landbruk og sosiale problemer. Vi har vært med opp flere ganger og deltatt på diverse opplegg som omhandler viktige temaer, som barneekteskap eller funksjonshemninger. 

Vi startet oppholdet her i Rolpa med et animatorkurs som varte i én uke. Det er et kurs for de som skal være "lærere" på Samvad-grupper. Alt gikk selvfølgelig på Nepali som førte til at vi fikk trent på forståelse av språket. Etter dette gikk turen til Makawanpur med over 30 Nepalesere for å lære av SAHAS Nepal's prosjektet der. Dette var også spennende selv om vi hadde god tid til å slappe av de mange timene i bussen. Marcus sin familie kom på besøk til Nepal som førte til at han reiste til Katmandu for å møte dem. Her var han guide for dem i en uke og viste dem alle de obligatoriske tingene det er å se i hovedstaden. Oskar var hjelpeløs stuck i Rolpa, men taklet dette fint. Han fikk reise opp til Tewang og tilbrakte 5 dager i landsbyen. Her ble det svært lite dusj og stell, og desto mer sosialisering og inntrykk. Marcus returnerte omsider og makkerparet var igjen gjenforent. Da rakk de å feire jul sammen før turen gikk til Sri Lanka for å møte Ragnhild og resten av Nepal-gjengen på infield.

Språkkurs eventyret

Halla bloggen! Kan tenke meg at du har savnet oss. Sist oppdatering var fra første ankomst. Siden dette har vi opplevd litt av hvert. Vi har feiret både «Dasain» og «Tihar» som er hinduistiske festivaler. Under «Dasain fikk vi «tikka», som er ris blandet med rødfarge. Dette putter de eldre på de yngre familiemedlemmenes panne. Under «tihar» blir hele byen fylt med lys. Under begge festivalene har de en drøss av ritualer som vi ikke har tid til å skrive om her.
Mesteparten av tiden har gått til å lære språk. Som dere sikkert vet så er det altså «Nepali» som skal læres. Dette snakkes bare i Nepal, men det kan minne litt om «Hindi» som de snakker i India. Nepalere ser på mye indiske filmer som gjør at de forstår «Hindi», men vi har hørt rykter om at indere ikke forstår så veldig godt «Nepali». Derfor kan vi ikke bruke «Nepali» så veldig mange andre steder enn i Nepal. De har sitt eget skriftspråk og en halt annerledes struktur på setningene. Dette gjør oppgaven om å lære språket litt mere «interessant». En fin analogi på deres setningsstruktur er: Først tar de hvert ord og skriver dem ned på kort, og etter dette stokker de kortene veldig godt før de legger dem ut på en linje. Da får du som antatt en underlig struktur. Selv om ordene og strukturen er veldig annerledes enn noe vi har sett før, så har vi gjort vårt beste for å lære språket.
Språkkurset kom omsider til en slutt, og vi kom ut av det med masse ny kunnskap om nepali. Vi koste oss masse under timene med vår fantastiske lærer. Det var morsomme stunder der Oskar sa at Marcus var en klokke og Marcus sa han pleide å legge seg på veien for å sove når han var syk. Vi hadde misforståelser, latter, lange og korte timer og tilslutt et diplom for overstått kurs i grunnleggende muntlig nepali. Etter dette dro vi på landbrukskonferanse i lavlandet der vi skulle få testet ut nepalien i praksis, og lære om SAHAS og hvordan de jobber innen jordbruk. Vi forstod at det behøvdes mere øving. I lavlandet lærte vi om SAHAS sin tilnærming av jordbruk, ble bedre kjent med SAHAS sitt personell og fikk se på noen av prosjektene i området vi oppholdt oss i. Bilturen til landbrukskonferansen varte rundt 6 timer, og tilsvarende tilbake igjen til Kathmandu før vi to dager senere skulle kjøre til Rolpa som viste seg å ta 15 timer. Det ble mye tid i bil den uken for å si det slik, men nå har vi etter 7 uker i Kathmandu kar vi endelig ankommet Rolpa…
   

Første oppdatering fra Nepal

Namaste! Her går det slag i slag, og dermed blir blogginnleggene litt oppstykket. Her kommer en oppdatering på hva vi har gjort siden vi dro fra Norge for noen dager siden.

Onsdag tok vi flyet fra Kjevik, og Marcus hoppet på på Gardermoen, før vi fløy til Doha, Qatar, og videre til Kathmandu. Etter noen timers forvirring med oppsett av visum og et kaotisk bagasjeslipp ble vi plukket opp av ansatte fra Sahas (organisasjonen vi skal jobbe med) og kjørt til vertsfamilien på stedet vi skal bo (PepsiCola) under festivalen og språkkurset. Her bor vi i en separert leilighet sammen med Jane, Andrea, Christine og Nora, to andre par fra Hald Internasjonale senter som også er utplassert i Nepal, men som skal til andre steder i landet. Vi får mat av Ama, og snakker daglig med Baba og deres barn om språk, kultur, skikker og tradisjoner her i Nepal. De første dagene var preget av overveldende mange inntrykk, støv overalt, mye støy og nye vaner å lære seg, som for eksempel å aldri bruke bestikk, men spise med hendene.

Vi rakk akkurat å hilse på Sahas (organisasjonen vi skal arbeide med), kontaktperson og daglig leder før de stengte ned kontoret for Dasain, den største Nepali festivalen i år. I de neste 10 dagene vil alle kontorer og de fleste butikker være stengt for å være med å feire at en hinduistisk gud overvant djevelen. Vi skal være med på feiringen, oppdateringer vil komme underveis.

Hilsen Oskar og Marcus

Første innlegg!

Hei, og velkommen til Marcus og Oskars reiseblogg, for vårt opphold i Nepal.

Gjennom Hald Internasjonale Senter, i samarbeid med Strømmestiftelsen og NOREC (Tidl. Fredskorpset), skal vi reise til Nepal, for å være der i ett halvt år. Gjennom partnerorganisasjonen SAHAS (Group of Helping Hands Nepal) skal vi delta i deres arbeid mot et bedre Nepal. Den første måneden av oppholdet vil foregå i hovedstaden Kathmandu, der vi gjennomgår et språkkurs, for å lære oss Nepali. De fem månedene etter vil vi bli utplassert i Rolpa, på SAHAS sitt lokale kontor. Hva som skjer her, hva vi gjør og hvordan det er vil det komme flere oppdateringer på underveis i oppholdet. Følg med her for å et dypere innblikk i hva vår hverdag de neste seks månedene.

Under følger noen bilder fra vårt opphold på Hald Internasjonale Senter, hvor vi har deltatt på forberedende kurs før oppholdet de siste seks ukene.