Advent i Rolpa, avvent på Sri Lanka and sjuk hus tur i Okhaldhunga

Siden forrige oppdatering her på bloggen vi i team Rolpa feiret advent, jul og romjul i Rolpa, Nepal og fyttirakkern som tiden flyr! Etter en litt annerledes julefeiring dro vi tredje juledag til Kathmandu, for så å ture videre til Colombo, Sri Lanka. Der skulle vi ha infield med resten av elevene i Nepal og Hong Kong, sammen med lærerne fra Hald. På grunn av visum måtte vi dra litt tidligere, så vi fikk nyttårsaften og tre dager på Sri Lanka før lærerne fra Hald ankom. Etter en mye forsinket flytur, med en god dose venting i både Kathmandu, Dehli og Colombo ankom vi huset vi skulle bo i tidlig siste dagen i tiåret 2010. Vi feiret nyttår sammen med resten av gjengen fra Hald, og starten like så godt nyåret med en fjelltur (Adams Peak, om noen skulle være lokalkjente). Det ble en storslagen tur og vi var så heldige at vi fikk se solen stå opp samtidig som vi gikk opp de siste trappetrinnene til toppen av fjellet. Det ble en time med litt billedtakning, måping og beundring før vi rolig tuslet ned og dro tilbake til Negombo. De neste syv dagene på Sri Lanka ble brukt til en del gruppediskusjoner, morgenyoga på stranda, samtaler med lærerne, en del bading, planlegging av tiden videre i Nepal, ganske mye smaksatt melk og ellers en hyggelig tid i et lite avbrekk fra hverdagen i Nepal.

Dagen etter vi kom tilbake til Kathmandu dro vi sammen med Jane, Andrea, Christine og Nora til Okhaldhunga, for å se på SAHAS Nepal sine prosjekter der. Og jaggu fikk vi ikke gjort nettopp det. Bilturen dit var en opplevelse i seg selv. Vi kjørte på veier som var helt nye (i varierende grad hvor godt de var laget), og fikk en åtte timers panorama-tur med fjell på fjell, strålende sol og en utsikt vi aldri har sett maken til. WOW. Vel fremme i Okhaldhunga, tok vi en todagers utflukt til en landsby, en tretimers gåtur unna. Digresjon: På turen dit møtte vi en mann som bodde på en liten gård, midt mellom der vi kom fra og dit vi skulle, med noe som så ut som ingen kontakt med omverdenen. Han var, og er fortsatt, den personen vi har møtt som har snakket best engelsk i Nepal, av alle. En spesiell opplevelse å møte han akkurat her. Vi trasket videre, og en drøy time senere var vi fremme i landsbyen.  Der så vi på prosjektet til SAHAS og snakket med de lokale om deres tanker rundt hjelpen de hadde fått. De fortalte både at den direkte hjelpen hadde vært stor (her i form av jordbruksundervisning), men minst like stor var de indirekte konsekvensene av hjelpen. På de syv årene SAHAS har arbeidet her kunne lokalbefolkningen melde om at alkoholmissbruket hadde gått tydelig ned, flere barn dro på skolen, foreldrene så verdien av et variert kosthold, bare for å nevne noen av tingene som ble trukket frem. Absolutt en spennende og lærerik tur. Dagen etter dro vi til Okhaldhunga sykehus, state of the art i Nepal, for å se på og høre om sykehuset. Vi fikk en rundtur av en sykepleier som jobber på sykehuset, og møtte med direktøren for sykehuset, spennende å få deres syn på både bistand og sykehusarbeid. Sånn helt i forbifarten ble det nevnt at to norske legestudenter var på sykehuset akkurat den dagen, så vi hilste på dem og holdt kontakten ut oppholdet i Okhaldhunga. Den neste (og siste) dagen dro vi til en Sherpa-hytte, bare et times kjøretur unna byen, for å se Mt. Everest. Vi hadde været med oss, og fikk sett helt til verdens høysete punkt. Det var kult.

Vel tilbake i Kathmandu dro vi videre, hjem til Rolpa. Og her sitter vi nå. Klare som egg for å fortsette der vi slapp i slutten av desember, gjennomføre planene lagt på infield og bidra med alt vi kan de siste tre månedene av oppholdet. Vi gleder oss!

Edde så sabla nøye med språg da?

 «Hva er det?» sa jeg mens jeg pekte på en underlig frukt. Først begynte de å le, før det fosset ut med ord som sikkert beskrev alt om bruksområde og opprinnelse om denne frukten. Jeg hadde håpet på et svar bestående av ett ord, men dette håpet ble brutalt slaktet. Etter jeg hadde takket pent for meg og forlatt stedet hadde jeg fortsatt ingen anelse om hva denne frukten het. Navnet på frukten hadde blitt elegant blandet inn i alle de andre ordene som var helt «Nepali» for meg. Hvert eneste av de mange ordene de sa kunne vært navnet på frukten. 

Jeg er mandalitt og er en del av familien Hinderaker. For øyeblikket går jeg på fagskolen «Hald internasjonale senter» som er en del av Strømmestiftelsen sitt utvekslingsprogram «Act Now». Jeg har derfor fått muligheten til å reise til Nepal. Nepal ligger midt mellom de to mest befolkede landene kalt Kina og India. For ikke lenge siden ankom jeg Kathmandu i Nepal hvor jeg skal tilbringe 6-7 uker. Etter oppholdet her i Kathmandu går turen videre til Rolpa som er et distrikt vest i Nepal. Her i Kathmandu går det meste av tiden til å lære språk og å delta på de mange dagene med festivalfeiring.  

Ett av de mange spennende aspektene med å reise til Nepal er at det offisielle språket her er «Nepali». Nepali er ikke et veldig utbredt språk, selv om det har mange flere millioner brukere enn norsk. Hovedsakelig brukes det i Nepal og noen få steder i India.  Før avreisen til Nepal kunne jeg svært lite «Nepali». Jeg hadde pugget noen fraser, og var egentlig ganske fornøyd ned det. Disse frasene var helt ubrukelige fant jeg fort ut av, grunnet at jeg ikke kunne forstå svarene. Folk snakket raskt og svarene var svært utfyllende som førte til at jeg ble stående der som et spørsmålstegn.  Kommunikasjonen ble derfor svært begrenset.

Nå har jeg begynt på språkkurs, men jeg er fortsatt langt unna å kunne snakke med mennesker på en god måte. Jeg kan beskrive enkle objekter, fortelle navnet mitt og spørre noen overfladiske uinteressante spørsmål. Selv om jeg kan si og lage enkle setninger på bare få minutter, er andelen jeg forstår desto mindre. Dette er samme grunnen som i forrige eksempel. Rask tale med mange nye ord og på toppen av det hele er det sikkert litt dialekter inni der. Da blir det utfordrende å forstå. Folk må vel tenke at det er umåtelig kjedelig å snakke med en så tankeløs person. «Det kan vel umulig gjemme seg noen interessant i han der…», «Stakkar gutten… han har ikke en gang lært å snakke.» eller «Vi må være greie med han for han kan jo ingen ting» tenker de kanskje. For dem virker jeg vel rett og slett dum.

Bak fasaden de ser gjemmer det seg en person som har masse på hjertet. Jeg vil vite om deres historie og religiøse tro. Jeg vil vite om Nepals historie. Jeg vil høre dem snakke om nasjonens mørke og lyse sider. Jeg vil utfordre dem med filosofiske spørsmål. I stedet kommer det ut av meg «Hei, hva heter du?», «Jeg heter Oskar» og «Der er det en blå buss». Språkbarrieren er enorm og skaper et feil bilde av hvem jeg er. Hvorfor vil noen prøve å snakke med meg hvis jeg ikke kan språket? Hvordan kan noen bli kjent med meg hvis de ikke vil snakke med meg? Hvordan kan noen stole på meg når de ikke kjenner meg? Hvordan kan jeg få venner hvis ingen stoler på meg? Språk er fundamentet for alle relasjoner.

Det skal sannelig ikke være lett å bli kjent med folk når man verken kan språket eller kulturen i landet. Fra denne erfaringen er det nesten umulig å ikke la tankene gå til innvandrere. Hvor ufattelig utfordrerne det er å bli kjent med andre mennesker når du ikke kan snakke språket du er komfortabel med. På denne tanken vil jeg avslutte og utfordre til videre refleksjon.